Dette spørsmålet ble stilt 30.6.2012 og ble besvart 4.7.2012.

Spørsmål:

Hei! Jeg er en jente som mistet pappaen min for noen år siden. Da var jeg 13, og det var vel kanskje den perioden jeg følte jeg trengte han mest. Hadde trengt han veldig nå også. Jeg savner han utrolig mye. Jeg skulle ta en pause fra alt etter å ha vært med han hele den uken. De 5 super korte minuttene jeg tok en ørliten pause, valgte han å dra fra oss. Mange ganger tenker jeg at det kan være min feil. At han liksom trengte min energi for å overleve. Tenk om det er min feil? Jeg vet jo selvfølgelig at det ikke er sånn, men smerten er så uforklarlig vond. Det går ikke å forklare engang. Jeg vil ha han her nå. Her med meg. Gi han en klem og si "Er så glad i deg". Savner den sære latteren hans, den sære humoren, alle de teite tingene han gjorde, alle de gangene jeg var sur på han og når han fikk meg på godt humør igjen, kjærligheten hans, varmen hans, godheten hans, smilet hans, og de vonde klemmene der todagers skjegget hans stakk mot mitt kinn. Vil bare ha han her. Her med meg.

Jeg har venner og familie som støtter meg veldig godt. De er helt supre, men alikevel føler jeg hver eneste dag at noe mangler. Dagene har sine "ups and downs", noen dager er bedre enn andre, men nå er det egentlig bare vondt. Jeg har en følelse av at noe er feil. Ting er absolutt ikke sånn de skal være. Det går utover venner og familie. Klarer plutselig ikke være meg selv lenger. Jeg savner, tenker, lengter og gråter. Hvor skal jeg gjøre av meg? Føler alt jeg gjør er feil. Alt jeg sier er feil. Selvtilliten min er plutselig på bånn. Føler jeg ikke har noen lenger, selvom jeg godt vet hvem jeg har ved min side. Plutselig er jeg livredd for å miste mamma, for at jeg skal bli helt alene i verden. Hva gjør jeg da? Om hun brått forsvinner? Skal jo aldri si aldri, men kan da ikke gå rundt å tenke sånn heller. Kunne man ikke bare hatt en sånn forbanna tidsmaskin da?! Trenger han her.

Vet at "det er bra det er gode minner", men for en gangs skyld trenger jeg å høre noe annet. Alt er feil. Den minste lille ting eller et ord kan plutselig stikke så langt inn i hjertet og gjøre meg mer gråtekvalt enn jeg noensinne har vært før. Det her er ikke meg. Hvem er det? Jeg vil bare være meg selv igjen. Orker ikke føle det sånn.

Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei!
Det må være skikkelig vondt å være deg. For du beskriver at du bærer på en sorg som er ufattelig tung: Savnet er en ting, men skyldfølelsen for at du ikke var der da han valgte bort livet. Og så vet du jo sikkert selv at en slik skyldfølelse ikke er basert på reell skyld. Jeg mener: du kunne jo uansett ikek ha voktet man 24 timer i døgnet. Og i det lange løp er det bare en selv som kan holde en i live, uansett hvor mye andre forsøker å støtte. så er det kun personen selv som kan ta vare på sitt eget liv. Men de aller fleste etterlatte etter selvmord føler skyld uansett, som jo også du gjør. Og kanskje skulle du finne noen å  snakke emd, jeg går ut fra at du går på skole, og da kan jo et første skritt være å ta kontakt med skolehelsetjenesten og si litt om hvordan du har det, når skolen begynner igjen.

Og angsten for å miste flere er det også mange sørgende som kjenner på, har du fortalt til din mor at du er redd for å miste henne også? Noen ganger kan det være godt bare å dele en slik angst med den det gjelder, kanskje noe av det verste blir borte da?

Det er også svært forståelig at du vil finne tilbake til deg selv igjen. Men så er det jo slik at man uansett forandrer seg mye fra man er 13 og til man er 16. Men antagelig er noe av det du savner den tryggheten som du kjente før. Og hvordan du skal finne tilbake til noe av den er ikke godt å si. Dersom det finnes en sorggruppe for ungdom i nærheten av der du bor så er det kanskje en ide å forsøke å lete etter den sammen med andre ungdommer som er i en tilsvarende situasjon? dersom du kontakter nærmeste Frivillighetssentral så skal de der ha en oversikt over hvilke grupper som finnes i ditt distrikt.

Vennlig hilsen

Presten

< Tilbake