Dette spørsmålet ble stilt 13.2.2010 og ble besvart 19.2.2010.

Spørsmål:

Hei Klara!
Jeg har blitt mobbet siden jeg begynte i 2. klasse noe pågrunn av at jeg var kommet mye lengre enn dem faglig (og de ble misunnlige kan jeg tenke meg) og etter hvert utviklet mobbingen seg til at jeg ble mobbet for utseende, religion, meninger, kropp, slått og alt som egentlig går an. Det verste var at lærerene visste hva som foregikk, de sto og så på alt som skjedde, de beskyldte meg for at det var min egen skyld at jeg ble mobbet (noe det ikke var), de lot dem holde på og rive meg ned. Jeg gråt hver eneste kveld og prøvde å finne på alle mulige grunner for å slippe og gå på skolen.

Jeg gruet meg hver eneste dag. Dette holdt på fra 2. klasse til midten av 6. klasse og lærerne visste utrolig godt hva som skjedde med meg, likevel ville de ikke gjøre noe selv om de kunne gjort noe. Så i 2004 når jeg gikk i fjerde klasse begynte det en ny jente i klassen. Hun kunne ikke så mye norsk. Hun ble også holdt utenfor og utestengt. Dessuten var hun redd for og gå ut i friminuttene. Derfor ble det til at jeg satt inne med henne i friminuttene og tegnet sammen med henne. Så en dag er hun ikke på skolen og det viste seg at hun var blitt alvorlig syk og døde etter kort tid. Der og da klarte jeg ikke å gråte. Alt var bare så inderlig tomt og ensomt. Fikk ikke sagt farvel, noe som var det verste og hvor mye jeg brydde meg om henne. Dette er med meg hver dag (men jeg har aldri snakket med noen om det, jeg tør ikke.)

Dette gjorde alt bare verre for meg. Mobbingen og nå dette. Men ting skulle ikke bli bedre og i 2007 døde også forhesten min. Noe som knuste meg totalt. Jeg og den hesten hadde et utrolig spesielt forhold, og hun hadde fungert som en rehabilitering for meg i nesten to år. Det var hardt og miste henne på den måten, særlig når jeg visste hvordan hun hadde dødd.

Så i 2008 orket jeg rett og slett ikke mer. Og i julen 2007 ble jeg, mamma og pappa enige om at jeg skulle bytte skole. Jeg hadde da holdt ut med mobbingen i 6 1/2 år uten at lærerene så mye som løftet en finger.

Så i januar 2008 byttet jeg skole og alt ble bedre i en liteb stund trodde jeg. Men mobbingen begynte igjen, for det hadde seg sånn at noen fra den gamle skolen kjente noen fra den nye og mobbingen ble overført til den nye skolen og det skulle igjen begynne. Hele 6, 7 og 8 ble jeg også mobbet (men jeg sa aldri i fra til noen om det.) Så nå i niende klasse hadde en venninne av meg i klassen sett at jeg ble mobbet og sagt i fra til læreren min (og hun snakket da med meg.) Så jeg kom i kontakt med skolerådgiveren, men når hun spurte om hvordan jeg ble mobbet og hva de gjorde med meg klarte jeg ikke og si sannheten. I steden sa jeg at jeg hadde det helt fint og klarte meg bra (noe som egentlig var løgn.) For det hadde begynt en ny gutt i klassen min og han hadde begynt og hate meg helt uten grunn. Så begynte han og gi meg drapstrusler. Det utviklet seg også til vold hvor han kastet stoler på meg og slo/dyttet til meg helt uten grunn. Senest i forrige uke skjedde dette. Så tok jeg opp dette med læreren min og jeg følte at hun ikke tok det alvorlig nok. Jeg forklarte det og hun forsvarte ham nesten fordi han er litt spesiell og er litt frekk mot alle.

Men nå kommer altså spørsmålene mine:
- Selv om en person er spesiell skal han få lov til å gi meg drapstrusler?
- Skal han få lov til og kaste stoler på meg/slå meg eller dytte meg?
- Har lærere lov til og la elever bli mobbet (når de vet hva som skjer) uten og ville gjøre noe?


Jeg har heller aldri snakket om følelser til noen. Ikke om venninnen min som døde, forhesten min eller mobbingen. Jeg klarer rett og slett verken og gråte eller snakke om følelser til noen. Føler bare at jeg ikke takler og snakke om det til noen selv om jeg skulle ønske det. For jeg sliter egentlig med ting, ingen jeg kjenner har noen anelse om i det hele tatt.

- Går det an å ha angst for å snakke om følelser/gråte foran noen andre?
- Og i så fall hvorfor kan det hende jeg har det? (Om du kan svare?)
- Skal lærere se alvorlig på vold og drapstrusler som skjer på skolen selv om eleven som gjør det ikke er helt "normal"?

Håper du kan svare på disse spørsmålene.

- Jente (14)

(redigert)

Svar:

Hei!

Drapstrusler, vold, mobbing og plaging er fullstendig uakseptabel oppførsel og ingen har lov til å oppføre seg slik overfor deg. Du skal ikke være nødt til å finne deg i at en person gjør sånt selv om han er "spesiell". Verken denne spesielle gutten eller noen annen person har lov til å kaste stoler på deg, slå, eller dytte deg. Lærere har ikke lov til å la elever bli plaget og mobbet uten å gjøre noe for og stoppe dette og gi deg beskyttelse. Lærerne skal se alvorlig på all vold og drapstrusler selv om den som gjør dette ikke er helt "normal". Det er lærerne på skolen som har det hele og fulle ansvar for å stoppe mobbingen og hjelpe deg til og få det trygt og bra på skolen.

Du har helt normale reaksjoner i forhold til situasjonen du er i. Du har opplevd store belastninger over lang tid i ditt unge liv. Alt det du forteller om her er altfor alvorlig og tungt og vanskelig til at du skal klare å takle det alene. Ved å be noen voksne hjelpe deg kan situasjonen endres og du får det mye bedre. I første omgang anbefaler jeg at du snakker om det du sliter med med en av foreldrene dine, helsesøster, en lærer, rådgiver, eller en annen trygg voksen du kan stole på. Si at du har det forferdelig og be dem hjelpe deg å forandre på situasjonen.

Etter norsk lov er det slik at alle elever har rett til beskyttelse mot plaging og mobbing. Det er som sagt skolen som har ansvaret for å ordne opp slik at du kan få det bra på skolen. For å finne mer ut om hvordan dere kan gå fram for og klage på skolemiljøet og få lærerne til og ta situasjonen alvorlig og gjøre noe med dette, kan du gå inn på barneombudet sine nettsider og laste ned skjema som kan brukes.

Les mer på Barneombudets nettsider.

Du kan også skaffe deg hjelp ved å oppsøke fastlegen din. I tillegg anbefaler jeg at du, foreldrene dine, helsesøser, fastlegen eller rådgiver på skolen kontakter Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste (PPT) og ber om at du får hjelp derfra i også. Der jobber det fagfolk som kan mye om hvordan skolehverdagen kan forbedres ved ulike problematiske situasjoner.

For å få best mulig hjelp er det viktig at du er ærlig og forteller mest mulig om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Du kan f.eks. begynne med å vise dem det du har skrevet her, eller skrive noe mer detaljert og kanskje en dagbok. Slikt skriftlig materiale er et godt utgangspunkt for å sette seg inn i din situasjon og hjelpe deg med å finne ut av hva som kan være til nytte for deg slik at situasjonen din kan endres til det bedre. Jo mer du øver deg på å snakke om vanskelige tema, jo lettere kommer det til og gå.

Mange som har det slik som deg synes det er flaut eller vanskelig å fortelle om problemene sine og tør ikke ta kontakt med noen angående dette. Det er normalt å føle at det er ubehagelig å snakke om følelser eller gråte foran andre. Dette har ikke noe med angst å gjøre, det er bare normal flauhet og det kan overvinnes med litt øvelse. Dessverre er det ikke slik at foreldre, helsesøster, lærere, venner, leger, psykologer eller andre mennesker kan gjette hvordan du har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Når du ikke snakker om vanskelige følelser til de som skal hjelpe deg, så hindrer du deg selv i å få riktig hjelp.

Ikke gi opp! Du kommer til å få det bedre etterhvert som du får mer hjelp og støtte. Lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake