Dette spørsmålet ble stilt 12.1.2010 og ble besvart 19.1.2010.

Spørsmål:

Hei!
Jeg har et problem jeg mener er ganske stort når det gjelder min skolehverdag, og lurer på hva jeg skal gjøre?
Jeg går i niende klasse på ungdomsskolen, og har i det siste fått mye problemer. Jeg har alltid blitt mobbet, utfryst og trakkasert gjennom hele barneskolen, men når jeg begynte på ungdomsskolen forsvant dette. Men jeg føler meg fremdeles ikke som en del av klassen, hva skal jeg gjøre? En dag i uka er vi delt i halv klasse, og jeg er sammen med noen jenter (Som er en sammenspleisa gjeng fra tidlig i barneskolen) og noen gutter som ikke liker meg. Jeg ender alltid alene, selv om det er gruppearbeid. Jeg føler at ingen ser det, jeg føler at ingen ser meg. Jeg har en lærer som jeg tror ser ganske godt at jeg er utfryst, at jeg alltid er alene. Jeg føler liksom at hun skjenner meg, for hun ser om det er noe galt, om det har skjedd noe. Men jeg vil ikke mase på henne om hjelp, for hun har allerede hjulpet meg med utrolig mye.
Dette er ikke et stort problem i friminuttene, for jeg har jo noen venner i tiende. Men det er ofte at jeg ikke kan være med dem av forskjellige grunner. Og jeg føler meg liksom utfryst fra klassen, fra trinnet.
Jeg jobber bra, og har et snitt på over 5, men jeg får aldri hjelp hvis jeg står fast. Jeg har store problemer med høytlesning. Jeg tok opp dette med kontaktlæreren min i oktober, og han sa jeg skulle få lese mer. Men det får jeg ikke. Siden jeg begynte i åttende har jeg ikke fått lese høyt mer enn omkring 10 ganger. Jeg merker at stemmen min bare svinner mer og mer, også ellers i timene, det blir liksom vanskeligere å snakke.
Jeg får ikke snakke i timene, det er aldri jeg som får svare. Jeg merker at folk i klassen kommenterer at jeg snakker lavt på fremføringer, men jeg klarer ikke snakke høyere. Stemmen setter seg fast, og jeg skjelver i hele kroppen, uten at jeg skjønner hvorfor.

I tillegg føler jeg at jeg ikke blir tatt alvorlig. Jeg har astma og veldig kraftig pollenallergi. Jeg reagerer kraftig på parfyme, neglelakk og sånne ting, men det vil ikke de andre forstå. Det begynte i gym garderoben, hvor jentene begynte å spraye seg fulle av parfyme. Jeg sa i fra, prøvde å si det så hyggelig jeg kunne, men ble bitt av med at jeg «klagde». Etter hvert begynte noen å lakke neglene sine i timen. Da måtte jeg gå ut og sitte på gangen frem til friminuttet, er dette riktig? Jeg måtte sitte og prøve å høre hva de sa inne, for det var viktig, men jeg kunne ikke gå inn uten å bli dårlig. Bare noen få dager senere måtte jeg igjen sitte på gangen, men denne gangen fordi ei jente hadde spraya seg med parfyme i friminuttet. Da måtte jeg ut, er det riktig?
Jeg ba om at dette måtte tas opp i klassen, men tillitsvalgt ville ikke. Hun sa at det var min sak, altså noe jeg var nødt til å si selv. Når jeg sa det ble det bare sagt «ok», også fortsatte de med andre ting.
Det ble glemt, og bare en uke senere satt jeg igjen på gangen. Dette skjer stadig vekk, og jeg synes det er galt å sende meg ut av klasserommet fordi noen andre ikke tar hensyn.
Jeg føler at de andre ikke bryr seg, og jeg vet at de er lei av at jeg sier i fra. Det er jo ikke noe jeg kan noe for, hva skal jeg gjøre?

Om våren og deler av sommeren får jeg ikke være ute p.g.a allergien min, og da synes jeg det er kjipt at de andre drar på tur ut i skogen og sånt, mens jeg sitter i gangen og leser. Jeg liker å lese, men allikevel føler jeg at jeg liksom bare er i veien for alle. De har liksom ikke noe jeg skal gjøre når de er på tur.

Vi har ikke helsesøster på skolen lenger, og helsestasjonen i kommunen ligger langt unna, og det går nesten ikke busser.
Jeg vil ikke snakke om det hjemme, for jeg er ikke en del av familien heller på en måte. Har vært mye med psykiatrisk sykepleier angående det, og vi har hatt møter med foreldrene mine, men ting ble bare verre, og det så sykepleieren også, så hun mente det beste for meg var å slutte å gå til henne, fordi hun kunne se at det var veldig vanskelig for meg. Foreldrene mine ville ikke at jeg skulle på til psykiater, og ikke ville de kontakte bup heller. Jeg føler at jeg står uten muligheter. At jeg liksom bare er i veien for alle. Med flere småsøsken føler jeg meg også ofte i veien hjemme.

Ofte begynner tårene å trille, uten at jeg er sikker på hvorfor, er det noe galt med meg? De kan liksom komme når som helst, helt uten forvarsel.

Har du noe forslag til hva jeg skal gjøre? Jeg føler at jeg trenger hjelp, men jeg vet ikke helt hvordan.

Innsendt av jente 14 år
(redigert)

Svar:

Hei.

Du har en lærer som har hjulpet deg tidligere, og jeg synes du skal snakke med henne om de tingene du nevner her. Det er ikke å mase! Det er lærerens jobb å hjelpe til slik at alle elevene har det bra, så du trenger ikke å føle at du maser på henne.

Du sier stemmen svinner hen fordi det er så sjelden du får lese høyt i klassen. Hjalp det ikke å snakke med kontaktlæreren i oktober, får du snakke med ham en gang til. Kanskje forstod han ikke hvor viktig det er for deg å få lese høyt jevnlig. Du beskriver at stemmen din setter seg fast når du skal snakke høyt i klassen, noe som er vanlig dersom man er nervøs for noe. Kanskje tror læreren derfor at du synes det er ubehagelig og prøver å "skåne" deg fra høytlesing og snakk foran klassen? Så snakk med ham en gang til om dette - det er viktig som du selv sier at du får øvd deg på å snakke i forsamling.

Det er ikke riktig at du skal være nødt til å gå ut av klasserommet på grunn av astma og allergien din. Jeg tror ikke manglende hensyn til deg skyldes at de andre ikke tar deg alvorlig, tror mer det skyldes tankeløshet. Forstår godt at du synes det er ubehagelig å skulle være nødt til å si i fra igjen og igjen, og synes derfor dette er noe din lærer kunne tatt opp med klassen slik at de forstår hvor alvorlig plaget du er. Synes absolutt dette er noe du må ta opp med kontaktlæreren din, og blir du ikke da tatt alvorlig får du be dine foreldrene bli med på en samtale på skolen.

Om våren og sommeren er det vanlig at skoler drar på tur, noe det også er forståelig at din klasse gjør selv om du er allergisk og ikke kan være med. At du da får lese eller gjøre andre ting du velger litt selv  synes jeg høres helt greit ut. Skulle du fått masse skoleoppgaver du ikke ønsket, kunne det blitt oppfattet som å "straffe" deg for at du ikke kan bli  med på tur. At du føler du er i veien, er noe som du selv tenker og føler. Om klassen går på tur og du sitter på skolen og leser kan jeg ikke se noen grunn til at noen skulle føle du var i veien. Dersom du ønsker noe å gjøre når de andre er på tur står du fritt til å gjøre hva du vil, noe som høres mer riktig ut en at skolen skal lage eget program/oppgaver å påtvinge deg.

Dersom du ønsker å snakke med noen på BUP er dette noe du er nødt til å ta opp med dine  foreldre. I og med at du er under 16 år må dine foreldre gi sitt samtykke for at du skal kunne få et tilbud der. Du kan  snakke med den læreren som har tatt deg på alvor tidligere og hjulpet deg. Forøvrig høres det jo ut som både den psykiatriske sykepleieren og helsesøster er uaktuelle som samtalepartnere for deg. Kanskje har du kontakt med noen for oppfølging av astmaen og allergien din som du kan snakke med. Vil anta de problemene du nevner er kjent blant barn og ungdom som sliter med astma og allergi slik du gjør, og at det finnes eksempler på hva som har hjulpet andre i din situasjon. Du kan også kontakte PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste) i kommunene din, de kan vurdere hvorvidt du får det skoletilbud du har behov for og rådgi skolen om hva de kan gjøre for at du skal oppleve å bli tatt mer på alvor i forhold til vanskene dine..

Håper du har fått noen forslag som kan være til hjelp for deg.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake