Dette spørsmålet ble stilt 6.3.2010 og ble besvart 12.3.2010.

Spørsmål:

Hei, jeg går bare rett på sak. Jeg er ei 17 år gammel jente, og jeg tror jeg har psykiske problemer, jeg sliter med selvskading og skulle så gjerne hatt hjelp.
Jeg har alltid trodd at jeg har hatt det perfekte liv, hadde den beste familien, vennene, og oppveksten, og jeg kunne aldri forestilt meg at jeg noen gang skulle trenge å slite med noe som helst, psykiske lidelser skjedde bare andre folk, trodde jeg.
Da jeg var 12-13 år skulle mamma og pappa skilles, uten at jeg helt visste det gikk det veldig inn på meg. Pluss at pappa fikk ny dame rett etterpå, som jeg ikke kom overens med, også hadde hun med seg barn og flyttet inn, i huset til meg og pappa. På akkurat samme tidspunkt ble jeg sterkt brukt av kjæresten min, som jeg selvfølgelig trengte veldig akkurat da. Han var utro og fikk alle vennene mine imot meg. Hele dette må ha gått veldig inn på meg, tror jeg nå.
Gjennom hele ungdomsskolen slet jeg med migrene, og legene fant aldri ut hva det var, før de til slutt sa det var stress migrene. Jeg var fæl til å stresse, så jeg klarte jo å roe meg ned litt i hverdagen. Men jeg sliter fortsatt med migrene, og jeg leste noe her om dagen at kroppen kan gjennomgå positivt stress og negativt stress. Og hvis man gjennomgår noe stressende og ofte tenker på ting som ikke er så positive, så kan dette gå inn på kroppen. Nå er ikke jeg noen psykolog, men jeg tenkte kanskje at dette var grunnen til migrenen? Jeg tenker også at dette er grunnen til selvskadingen, ikke for å skylde på noe som helst, men jeg prøver bare å finne ut hvorfor jeg er slik og gjør slike ting.
Selvskadingen har pågått fra begynnelsen av ungdomsskolen det også, og det har ikke vært konstant, men i perioder. Jeg har gått helt løs på meg selv hvis noe har skjedd, som har gjort meg sint eller lei meg. Det er akkurat som om noen andre styrer meg når jeg skader meg, og når jeg på en måte kommer til meg selv igjen og får roet meg ned blir jeg livredd meg selv. Det er blod over store deler av armen min, og jeg klarer ikke engang beskrive hvordan jeg føler meg der og da, som en helt annen person. Her om dagen gjorde den ene venninna mi noe som såra meg skikkelig, og når jeg fikk høre dette, begynte jeg å grine, jeg ble sint og lei meg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg vred meg i senga og plutselig hadde jeg masse blod på armen, og hud under neglene. Jeg har nå skjønt at jeg må snakke med noen, og gjøre noe med det.
Jeg ser ikke på meg selv som noe uvanlig eller lignende, jeg har mange kjempegode venner, er sosial, og skiller meg ikke ut på noen som helst måte. Det er bare den ene venninnen min som vet om denne selvskadingen, og jeg lurer på hvem jeg kan snakke med om det. Må jeg til psykolog? Jeg begynner å lure på om det kanskje er det beste. Men jeg klarer ikke se for meg at jeg snakker ut om dette til noen, face til face, hvordan skal jeg manne meg opp til å kunne snakke om det, til for eksempel helsesøster?

Jeg håper virkelig jeg kan få litt hjelp til dette her.
(redigert)

Svar:

Hei,

Du forteller om at du har vært plaget av stresshodepine og at du skader deg selv. Det kommer frem at du ikke helt vet hva du gjør, og at du kommer til deg selv igjen når du allerede blør. Slik jeg forstår deg, setter du selvskadingen i forbindelse med skilsmissen til foreldrene dine. Det kommer frem at du fortsatt skader deg selv når noen svikter eller sårer deg.

Spørsmålene dine er om du må til psykolog, og hvordan du skal manne deg opp for å snakke med for eksempel helsesøster.

Du skriver også at du har skjønt at du må snakke med noen. Det er et godt utgangspunkt. Det vil absolutt være nyttig for deg å komme i kontakt med en psykolog. Det er ikke sikkert du bør hverken manne eller kvinne deg opp for å snakke med en fagperson om det du strir med. Både psykologer og helsesøstre som jobber med ungdom vil forstå problemet ditt. De har trening i å snakke med ungdom.

Du kan selv velge om du vil gå til helsesøster først for å få hjelp til å komme i kontakt med en psykolog, eller om du vil gå til fastlegen din for å få henvisning BUP – eventuelt til DPS hvis du snart er 18 år.

Både helsesøster og fastlegen kan tilby deg samtaler mens du venter på behandlingsplass. Hvis du begynner å snakke med en av dem om problemene, vil du oppdage at det er lettere enn du frykter. Du skal bare fortelle hva du gjør. For det er det du gjør som forteller hvordan du strever. Når du har begynt å snakke, vil de hjelpe deg ved å stille spørsmål som får deg på glid. I tillegg vil de spørre om andre ting i livet ditt, som skolen og hverdagen og lignende.

Ta mot til deg. Det er enklere enn du tror. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake