Dette spørsmålet ble stilt 2.8.2012 og ble besvart 5.8.2012.

Spørsmål:

Hei!
de.siste årene har jeg følt meg tykk. Har aldri vært det, har hatt en bmi mellom 23-24. Jeg trøstespiste før og ble mobbet. Jeg har få venner å forholde meg til i hverdagen/ skoletiden og har alltid hatt det slik. De fp jeg har hatt, har kun vært på skolen, jeg har prøvd å få dem med meg hjem, men tror det var mest fordi de syntes synd på meg. Jeg har aldri blitt godkjent.. Jeg bestemte meg i høst for å gjøre en endring. Gå ned i vekt. Jeg begynte å trene, for så legge om kostholdet mitt. Da gikk jeg ned 1kg i uken en stund. Nå har det gått fra 77- 60 kg, siden i høst. Jeg er redd kalorier, har "måter" å spise på. Kan ikke kose meg i uken og vil egentlig ikke legge på meg mer enn 2kg for å være innenfor bmien. Mamma mener 3 er fint. Jeg vil IKKE det. Jeg vil heller ha en kg å gå på. Dette er en fight mamma og jeg har. Hun tror jeg har fått anoreksi eller en annen spiseforstyrrelse. Selv mener jeg at jeg hadde følt meg best ved 62-63 kg, slik at jeg kan svaie hvis du skjønner. Da ville JEG hatt det bra :)

Nå tenker mamma på å få meg til bup via fastlegen min. Hva skjer der egentlig? Hos bup?? Jeg har angst og depresjon, og kan jeg få medisiner der?? Vil isåfall de medisinene få meg til å spise? svar helt erlig og ikke sånn "kan hende- i visse tilfeller". Jeg vil som alle andre vite sannheten og ha litt kontroll over eget liv!

Takk!

Innsendt av jente 15 år

Svar:

Hei

Jeg kan ikke gi deg noen diagnose her da dette mediet ikke egner seg til diagnostisering, men du forteller her om et ønske om å slanke deg (noe som går igjen i alle spiseforstyrrelser), stort vekttap det siste året og at du spiser alt for lite mat i forhold til det du har behov for.

Ut fra det lille du forteller om deg selv her så tenker jeg at du sliter med et komplisert forhold til mat, kropp og vekt, og at du i dag enten sliter med en spiseforstyrrelse eller kan være i ferd med å utvikle en slik lidelser dersom du ikke får riktig hjelp og støtte. Jeg vet ikke så mye om deg men det jeg leser her er at du har behov for å lære deg å spise mye mer enn hva du gjør i dag, og jeg er helt sikker på at du ikke har noe behov for å slanke deg. Det jeg vil presisere til deg er at tynnhet ikke er det samme som å bli lykkelig eller fornøyd med seg selv. Det er mange måter man kan øke fornøydheten med seg selv, og man er ikke nødt til å bli supertynn eller mager for å komme dit. Jenter og gutter som slanker seg veldig tynne blir som regel ikke lykkelige eller får bedre selvfølelse, de blir tynne men sliter svært ofte fortsatt med negative tanker om seg selv. Og mange klarer ikke å stoppe slankingen og mange utvikler en spiseforstyrrelse.

Mitt viktigste budskap til deg er at du prøver å spise regelmessige måltider, unngår å tenke slanking og sørger for at du ikke går ned i vekt. Det er ikke noe galt å være opptatt av kroppen sin. Det er vi alle! Men du er i dag undervektig og dersom du selv føler deg tykk så er dette et tegn på at du har fått en forstyrret oppfatning av kroppens størrelse. Det er viktig å være klar over at det hander om en følelse. Virkeligheten samsvarer ikke alltid med følelsen, når det gjelder vekt og egen oppfatning av kroppen. Du har ingen behov for å slanke deg selv om dine tanker sier noe annet!

Jeg leser at du har behov for at noen vet og behov for at noen kan hjelpe deg med dette. Du veier alt for lite i dag og spiser alt alt for lite. Dette trenger du hjelp til å snu slik at du kan spise mer mat og gå opp i vekt. Det er derfor veldig bra at du skal snakke med noen på BUP! Der vil du få hjelp til å håndtere dine vanskelige tanker og følelser (om å ikke passe inn, at ingen liker deg o.l. som du forteller om her) samt at du vil få hjelp til å lære deg å spise deg mer mat og beholde den vekten du har i dag. Medisiner vil ikke hjelpe deg til å spise, det er det du selv som må gjøre, med støtte fra din mor og din fastlege/behandler. Du må selv ta kontrollen over ditt liv ved å spise og jobbe for å ikke gå ned mer i vekt. Det du sliter med av angst og depresjoner tenker jeg vil bedre seg når du klarer å spise og heller fokuserer på andre ting i livet ditt for selvfølelse og selvtillit.

Håper at mine tanker og råd er til hjelp for deg!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake