Dette spørsmålet ble stilt 7.3.2010 og ble besvart 9.3.2010.

Spørsmål:

Er ganske fortvilet over livet mitt. Alt er motgang. Har tidligere havnet på sykehus pga inntak av for mange tabletter. Nå går det feil vei igjen og jeg har tenkt mye de siste ukene på hvordan jeg kan gjøre slutt på livet en gang for alle.

Jeg har kjempet meg gjennom mye de siste årene. Mange sykemeldinger og mye bytting av jobber. Jeg kan desverre ikke jobbe med det jeg er utdannet som pga psyken. Dette har betydd at jeg har måttet svelge mange kameler og ta til takke med en rutinemessig jobb som absolutt ikke byr på utfordringer. Dette er vanskelig å takle fordi jeg føler meg som en zombie. Har alltid vært en ambisiøs sjel, men føler meg nå gjerdet inne pga alle hensyn jeg må ta i forhold til min sykdom. Jeg lider av cyclotymi og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg kan ikke lenger velge og vrake jobber pga alle mine hull i cven. Så det å kunne få seg en mer givende og bedre betalt jobb er også vanskelig.

Fritiden min er heller ikke noe store greier. Jeg har venner, men synes det er et ork å få besøk eller besøke dem. Slik har det alltid vært. Skulle være lur å ta opp treningen igjen etter sist nedtur. Jeg har holdt ting gående i et år nå, men også dette skaper problemer. Det blir så tvangsmessig at hvis jeg ikke klarer å trene fem ganger i uka så går jeg nesten inn i en depresjon fordi jeg ikke klarer å leve opp til målene mine.

Jeg føler ikke jeg lever lenger, jeg bare eksisterer pga de rundt meg. Jeg gjør de tingene folk forventer av meg og det jeg må for å overleve økonomisk. Det er absolutt ingen gleder. Jeg lever i en tvangstrøye. Det naturlige er jo å begynne å leve utifra hvordan jeg vil ha tingene, men da kunne jeg bare sperret meg inne. Eller tatt selvmord. Det er en stor barriere å ta livet mitt og jeg ble litt skremt av sist gang, men når mann tenker så mye på det som jeg gjør nå så vet jeg ting fort kan skje.

Jeg har gått i behandling i 6 år men føler ikke dette har gjort meg mer stabil. Jeg gikk et halvt år i intensiv behandling der vi hadde samtaler 4 ganger i uka, men uten nytte. Det eneste dette gjorde var å gjøre meg irritert og forbannet. Jeg fant ut at det ikke er noen som kan gjøre noe med livet mitt enn meg, men hva kan jeg gjøre når ting er som de er???? Jeg vet ikke hva jeg kan ta tak i. Jeg har absolutt ikke motivasjon til nok en gang ta tak i ting, bare for nok engang oppleve et slag i ansiktet. Min psykolog går av med pensjon om 3 uker og da står jeg på egne ben. Orker ikke snakke mer om meg selv lenger til noen, det er jo ingen nytte i det...

Jeg er også veldig ensom. Det er lenge siden jeg har vært sammen med noen. For et par år siden gjorde jeg et lengre forhold slutt. Nå sitter jeg to år etter å tenker at jeg aldri kommer til å treffe noen igjen. Får høre av alle at de ikke skjønner hvorfor jeg er alene, jeg som er så snill, men det er kanskje derfor jeg er alene. Mann skal jo helst være følelsesløs,frekk og klysete, ha to millioner på konto og være i en skikkelig jobb for at noen skal være interessert.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette engang for det er jo ingen nytte i dette. Det er vel kanksje et siste desperat forsøk på å få et svar som skal snu om på livet mitt. Et svar jeg har lett etter i 20 år.

Innsendt av gutt 30 år

Svar:

Hei mann på 30 år.

Å slite med en cyclotym lidelse, kan by på store utfordringer, og jeg har derfor stor forståelse for at du finner dette vanskelig. Samtidig er det slik at cyclotymi handler om svingninger i humør og følelser, og da kan også slike depressive perioder som du er i nå gå over i bedre tider. Du skriver også at du har en unnvikende personlighetsforstyrrelse, og det beskriver vel samtidig at du i liten grad får til å ta tak i ting på egenhånd eller på eget initiativ.

Uansett så tenker jeg at livet kan endres hvis en bestemmer seg for deg. Det å være i fysisk god form, ha et godt og sunnt kosthold, det å være i sosiale sammenhenger handler om livskvalitet hvis en balanserer dette på en god måte for sin egen del. INGEN har vondt av å være i god form (fysisk og ernæringsmessig) uansett hvordan en ellers har det, og dette er et område hvor du kan ta noen avgjørelse om forandring for din egen del.

Din terapeut går av med pensjon, og du ønsker ikke å fortsette med samtaler hos andre. Dette er et valg som du selvsagt står fritt til å ta. Ingen kan tvinge deg til å gå i behandling, hvis du ikke selv ønsker det. Det vil heller ikke være noe poeng i å gå i behandling for "de andres skyld". Hvis en skal få et godt utbytte av behandling, er det viktig at en jobber aktivt med seg selv og sin egen utvikling på egenhånd. Terapeuten kan være en støttespiller og samtalepartner for den det gjelder, men terapeuten kan ikke ta over klientens liv på noen måte.

Kanskje er det slik at du nå skal forsøke deg på egenhånd? Ta ansvar selv. Være tilstede i ditt eget liv. I din egen utvikling. Ta kontakt med NAV for å undersøke muligheter for å endre hverdagssituasjon i forhold til jobb/utdanning etc. Du har gått i behandling over tid, men du mener at dette ikke har hatt noen effekt. Det er selvsagt ingenting i veien for at du forsøker å legge opp ditt liv på egenhånd uten å ha en behandler ved din side. Kanskje det kan være noe som kan gjøre at du blir mindre unnvikende som person? Som gjør at du får til å ta valg ut fra deg selv og dine egne behov, uten at andre skal mene noe om dette på sidelinjen? Det er i alle fall verdt et forsøk.

Det viktigste er at du begynner å se deg selv som bemyndiget i ditt eget liv. Uansett hvilke diagnoser du har fått, så er det bare du selv som kan leve ditt eget liv. Hvis du har behov for endringer (noe det høres ut som at du har), så er det viktig at du finner ut av hva disse endringene må handle om - og det er viktig at du tar tak i forholdene rundt deg slik at du gir deg selv en mulighet til å GJØRE de nødvendige endringene som må til. Dette kan selvsagt være kjempevanskelig, men det er likevel forskjell på om noe er vanskelig eller umulig.

Kanskje handler dine utfordringer i dag om egne valg. Egne ønsker. Egne mål. Og at det er disse forholdene du nå må begynne og jobbe for å få oversikt over slik at du kan nå noen av dine mål? Det er i alle fall et fokus du kan begynne og jobbe med.

Når det gjelder det å treffe en kjæreste, så er dette ikke alltid like lett. Men det er ikke slik at "alle kvinner" bare er ute etter en følelsesløs, frekk og klysete mann som har god jobb og millioner på bok. De aller fleste menn som er i forhold er vel nettopp det motsatte? Helt vanlige menn med vanlige jobber og vanlige liv? Og deres kvinner har faktisk falt for akkurat dette. Men - din egen innstilling til dette temaet vil påvirke dine muligheter til å se at noen kvinner kan finne også deg interessant. Det å møte andre med et åpent sinn, med en forventning om å bli tatt i mot på en ok måte osv. gjør at vi utstråler noe annet enn om vi presenterer oss med negative holdninger til andre. Kanskje er også dette et område som du må jobbe med for din egen del framover. Å ha et ønske om å ha en kjæreste er i alle fall et sunt og positivt ønske i utgangspunktet!

Jeg håper du bruker den siste perioden hos din terapeut til å diskutere deg selv og din egen framtid uten terapi. På den måten kan du hjelpe deg selv til å starte på en positiv utviklingsprosess. Samtidig kan du også finne ut av om du faktisk egentlig kan tenke deg å begynne i samtaler hos en annen terapeut, og du har din nåværende terapeut til å drøfte disse ulike alternativene med. Kanskje kan det gjøre det lettere for deg å ta et selvstendig valg?

Jeg håper at du vil velge å begynne og fokusere på deg selv og ditt eget liv på en mer positiv måte, uansett hvordan forholdene rundt deg er. Både ytre og indre forhold kan en skape endringer i, hvis en bestemmer seg for å gjøre det. Jeg tenker at det kan også du gjøre for din egen del!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake