Dette spørsmålet ble stilt 3.3.2010 og ble besvart 10.3.2010.

Spørsmål:

hei:)

Jeg bare lurer på om jeg har en form for spiseforstyrrelser.
jeg spiser nesten ikke ordi jeg ikke vil gå opp i vekt, år dårlig samvittighet om jeg spiser litt mye mat eller godi, veier meg ofte. jeg er 15 og veier 42 kilo og jeg syns det er mye. tenker mye på vekt og hvordan jeg kan gå ned i vekt. Får også vondt i magen med engan jeg spiser noe. har ofte vond i hodet og magen, mange ganger jeg ikke klarer å kosentrere meg på skolen, trekker meg helst vekk fra det sosiale, mye redd og masse tanker jeg tenker på hele tiden. Hilsen en jente i 9 klasse:)

Innsendt av jente 15 år

Svar:

Hei!

Du kan ha en form for spiseforstyrrelse, slik du beskriver dette. Men det er nødvendig at du får en grundig vurdering av legen din, slik at dere sammen kartlegger og vurderer tilstanden din. I møtet med legen er det viktig at du er så åpen du kan, slik at legen lettere forstår hvordan du har det og lettere kan gjøre gode vurderinger. Har du hatt et vekttap, så er det viktig å få frem. Har du stått i ro i vekt over lang tid er dette også viktig informasjon.
Når vekten blir for lav og man får i seg for lite mat over lengre tid, så bremses en rekke indre funksjoner i kroppen. Som for eksempel høydevekst og pubertetsutvikling. Har du mistet menstruasjon så er det et alvorlig tegn.

Når man får i seg for lite næring som følge av spiseproblemer, så kommer det flere symptomer,-som de du beskriver; mer hodepine, lite overskudd, mer uro og engstelse, konsentrasjonsvansker på skolen, magesmerter osv. Det er med andre ord all grunn til at du skal ta dette på alvor.
Jo tidligere du får hjelp, jo bedre er utsiktene til å bli frisk.
I første omgang bør du snakke med foreldrene dine, da du er 15 år. Det betyr at de har ansvar for å hjelpe og støtte deg, og sørge for at du får nødvendig hjelp. Mange synes det er vanskelig å skulle snakke med foreldrene sine, men det er viktig at du forsøker. Foreldre flest ønsker virkelig å hjelpe og støtte barnet/ungdommen sin, når de bare forstår at det er noe i veien.

Du kan også snakke med helsesøster på skolen, en lærer du har tillit til, eller oppsøke helsestasjon for ungdom (om det finnes der du bor).
Oppfordrer deg til å ta motet til deg, be om hjelp slik at du kan finne en vei ut av dette. 

Med vennlig hilsen psykologen. 

< Tilbake