Dette spørsmålet ble stilt 24.1.2010 og ble besvart 28.1.2010.

Spørsmål:

Hei klara..
dagene mine e helt føcka.. alt jeg tenker på er negativitet og mindre bra ting.. klare ikke gråte, Nekter meg selv, ingen skal få se at jeg kan vere lei meg.. jeg måå vere den sterke jenta alle tror jeg er..!
men jeg er ikke det.. jeg har de grusomt..!
har en mor som bare snakker og sier jeg må gå ned i vekt, til jul kjøpte henne go 123 til meg, har fått 3-4 andre produkter som skal få meg ned i vekt.. om jeg ikke klare og gå ned 10 kg til sommeren må jeg betale henne masse penger.. å klerer jeg det, skal jeg få penger av henne henne! jeg vet jeg er stor, men blir alikavell veldig såra av at hun holder på sånn..
(jeg er 157 og ca 56kg)
Hun kan si fremfår alle vennene mine at jeg har lagt på meg, at jeg må spise mindre får nå ser jeg ut som resten av slekta (jeg er fra en familie med stooor fedme)
så i steden får og ta den go'en.. så spiser jeg 1 knekkebrød om dagen og kaster det opp igjen! vekta må da gå ned.. så hun blir fårnøyd..!
er å ganske redd får at om jeg ikke klare det, kommer min far til og bli kjempe sint.. han er alkoholiker og klare ikke styre temperamange sitt, så han slå og drikker om hverandre!
jeg er redd han..!

Tok overdose her fårr litt siden, men siden jeg er 18 har ingen av dei rett på å få vite om hva jeg gjorde, så dei vet ingenting om det.. ! livet mitt er ikke noe godt og leve..

Men hvordan kanjeg komme meg unda mine foreldres H*****?
går det? jeg orker ikkeså mye mer av de! dei tar så utroolig masse krefter!

Svar:

Hei!

Ut fra din høyde og vekt, så er du ikke overvektig, men innenfor normalområdet.
BMI over 25 regnes som overvekt. Du har pr i dag en BMI som er mindre enn 24. Hvilket betyr at du ikke bør slanke deg noe særlig.

Det er trist å høre hvordan din mor møter deg. Dette er ikke til særlig hjelp. Tvert imot.
Selvtilliten og selvfølelsen din kan gå ned, og da kan man også bli mer nedstemt/trist. Hun har kanskje et ønske om at du skal bli gladere, mer fornøyd med deg selv, og ønsker "bare å hjelpe". Men måten hun gjør dette på blir feil. Jeg forstår godt at du føler deg såret over fremgangsmåten hennes. Og "avtalen" om penger etter slankingen bør dere virkelig droppe.
Dersom du "må" ned i vekt, så må det være for at din egen del, ikke på grunn av mors ambisjoner eller meninger, kun for din egen del. Fordi det er viktig for DEG. Og penger bør ikke inngå i motivasjonen. Denne "avtalen" bør dere virkelig droppe.


Noen ganger kan det hjelpe å si ifra; Si ifra at du IKKE vil ha hennes negative kommentarer om kroppen din, (eller hentydninger til at du ikke er bra nok som du er). Si ifra at du opplever det som sårende, selv om hun kanskje mener å være hjelpsom. Og si ifra at hun spesielt ikke skal komme med slike kommentarer framfor vennene dine. Det er svært lite respektfullt sagt i forhold til deg. Og når du føler deg såret over dette, eller sint, så har du grunn til det.
Det kan hjelpe på selvfølelsen din i det minste, å si ifra. Det er ikke sikkert hun forstår noe av det, ikke vil forstå, eller bare blir sur/irritert, føler seg misforstått. DET får så være, det kan ikke du ta ansvar for, men overfor deg selv er det viktig at du ikke finner deg i nedlatende bemerkninger.

Man kan ikke forandre sine foreldre, men man kan forsåvidt forsøke snakke med dem. Likevel er det viktig å se at man som barn/ungdom eller ung voksen ikke må ta ansvar for at foreldre skal forandre seg. Noen foreldre er villige til å lytte, villige til å forsøke forstå. Andre trenger mye mer tid og gjerne hjelp utenfra for å kunne klare lytte og forstå.

Du er nå en ung voksen som skal leve ditt liv. Du skal selv finne ut hvem du er, og vil være, hva du skal bruke tiden din på, hva du skal engasjere deg i, og hva du ikke skal engasjere deg i.
I denne prosessen blir vi mindre og mindre avhengige av våre foreldre, og kanskje mer knyttet til venner, og eventuelle kjærester.
Forsøk å stol på deg selv. Minn deg selv på at du har egne tanker, meninger, følelser og synspunkt. Du kan ikke endre foreldres tanker, følelser eller væremåter. Kanskje må du leve med at de er som de er, at de ikke alltid vil ha evne til å forstå deg eller hjelpe deg. De strekker ikke til på alt.. Da er det desto viktigere at du stoler på deg selv, setter dine egen grenser, setter dine egne mål.

Hvis du overveier å flytte hjemmefra er det mange vurderinger du må gjøre. Hva du ønsker gjøre (jobb eller skole)? Økonomi? Bosted? I grunn gjør du som du vil når du er over 18 år, men det er klart du bør ha en realistisk plan. Snakk med venner om dette? Du er neppe den eneste som har tanker eller planer om å frigjøre seg mer fra foreldrene.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake