Dette spørsmålet ble stilt 19.1.2010 og ble besvart 25.1.2010.

Spørsmål:

Min samboer har bulimi, det er jeg sikker på. Hun nekter for det. Hun har hatt bulimi før som jeg vet om, men har vært frisk siden hun var 19, tror jeg. Da var hun 42 kilo. La på seg til 66 kg på kort tid, og ble deprimert og slapp og syk, fikk høyt kolesterol og lå på grensen til diabetes 2 en stund på grunn av massiv overspising.

Nå er hun 23 år. Jeg klarer ikke å bevise noe. Hun virker knallhard med kosten, spiser på slaget hver tredje time, om det er tre minutter til klokken er spisetid, venter hun tre minutter. Hun er normalvektig nå, ca 60 kg tror jeg. Bare at enkelte kvelder har jeg merket noe på henne. Hun propper i seg med mat, alt hun finner, tømmer alle skap og skuffer og spiser i over en time. Etter det låser hun seg inn på badet og sier hun skal ha hjemmespa, setter på høy musikk, og jeg mener jeg hører brekninger, men er ikke helt sikker. Når hun kommer ut er alltid toalettet nyvasket også...

Jeg har konfrontert henne med dette, men vet ikke hva jeg skal si. Eller om jeg skal være sint eller redd eller hva jeg skal være. Hun nekter for å ha et problem... Og det er jo ikke helt hver kveld, men man kan kanskje kalle det bulimi likevel? Før kastet hun opp en gang i timen, så det er helt klart ikke like ille nå. Men jeg er likevel redd for henne. Hva skal jeg gjøre?

Svar:

Hei

Det kan kanskje høres ut som din samboer hadde mer symptomer før enn i dag ut fra det du forteller her. Men du forteller at du fortsatt mistenker at hun båder overspiser og kaster opp mat, og du lurer på om hun fortsatt sliter med bulimi. Jeg kan dessverre ikke svare deg på dette konkret, til det vet jeg for lite om din samboer. Men på bakgrunn av det du mistenker så kan det høres ut som hun fortsatt sliter med en spiseforstyrrelse. Du forteller om både det jeg kanskje vil kalle overspisinger og du forteller om konkret mistanker om at hun kaster opp, selv om det ikke foregår hver dag.

Jeg kan godt forstå at du både er sint og redd. Det er helt naturlige reaksjoner som pårørende og samboer. Du sier at du har forsøkt å konfrontere henne med dette men at hun nekter for å ha er problem og du spør her hva du skal gjøre? Det er alltid vanskelig å se at noen man er glad i sliter psykisk og det kan ofte være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til slike problemer og hva man skal si/eller ikke si. Det å lytte og støtte og signalisere at man er der som en venn/samboer dersom hun vil snakke er vel det eneste rådet jeg kan gi deg. Det er ikke din jobb å være behandler. Overlat dette til de voksne eller til behandlere i helsevesenet. Du trenger ikke å tenke på å ha noe fornuftig å si, men sørg bare å være der som en venn. Det å ikke vite hva en skal si en slik situasjon er noe som de fleste kan kjenne seg igjen i. Det er ofte ikke hva man sier som betyr noe, men at man er der for en person som har de såpass vanskelig som det du forteller at samboeren din din har det. 

Du kan imidlertid ikke ta fra henne de vanskelige tankene og følelsene. Dette ansvaret ligger hos henne selv. Men, du kan som venn si til henne at du ønsker å hjelpe henne. Den beste måten er at du sier til henne at hun kan snakke med deg om sine problemer hvis hun ønsker det. Du kan ikke ta problemene fra henne, men du kan høre på hvis hun ønsker det. Hvis hun sier at hun ikke får til eller ikke ønsker å snakke om seg selv og sine problemer, så er det viktig at du kan respektere det også. Du har i alle fall fått signalisert til samboeren din at du ønsker å være en støttespiller ved behov.

Når det er sagt så høres det ut som samboeren din trenger profesjonell hjelp for sine psykiske problemer. Dette er noe som du selvfølgelig kan si noe om til henne som en venn/kjæreste. Du kan f.eks si noe om at du er bekymret for henne og at du ser at hun har det vanskelig. Kanskje du kan være med henne som støtte dersom hun skal søke hjelp, noe det absolutt høres ut som hun har behov for. Fastlegen vil være et godt utganspunkt for at hun skal få hjelp. Hvem som er fastlegen din får hun/du vite på telefonnr. 81059500 eller ved å gå inn på Helfo og finne linken til fastlegeordningen. Legen hjelper henne å finne ut hvem som kan hjelpe henne videre. Hun/du kan lære mer om hvordan du finner fram til profesjonelle støttespillere på Unghelse. Fastlegen kan henvise henne til en psykolog hvor hun kan få ytterligere hjelp til å spise normalt og hjelp til å sette ord på sine vanskelige tanker og følelser, som ofte ligger bak de symptomene som inngår i en spiseforstyrrelse.

Jeg håper at mine råd er til hjelp for deg i en vanskelig situasjon, og ønsker dere begge to lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake