Dette spørsmålet ble stilt 1.2.2010 og ble besvart 8.2.2010.

Spørsmål:

Hei!
Jeg har lest mye om spiseforstyrrelser, og har flere venner som sliter med dette. To av venninnene mine har anoreksi, og en venninne har bulimi. Vet dette høres eksremt ut, men forventingene i min omgangskrets gjør at det har blitt sånn. Personlig er jeg 164 cm og veier 58 kg. Altså helt normalvektig. Men allikevel sliter jeg mye med mat! Tenker konstant på neste måltid, og gruer meg til å spise. Har tidligere hatt en periode hvor jeg nesten fastet i en hel uke, med unntak når jeg måtte spise middag med familien, men den ble ganske så minimal. Denne perioden husker jeg som veldig positiv, en periode jeg drømmer tilbake til. Har spydd opp maten min noen ganger, men ikke ofte. Får bare så veldig dårlig samvittighet, og har en klump i magen hver gang jeg spiser. Blir veldig kvalm av det, rett og slett. Men jeg klarer ikke å bli tynnere/veie mindre, og jeg skjønner ikke hvorfor. Spiser ikke så veldig mye, og trener over gjennomsnittet, men allikevel går ikke vekten min ned. Mat er det eneste jeg tenker på, og ønsker så gjerne at jeg kan gå ned i vekt. Men jeg får det ikke til.... Vil ikke gjøre dette på den "sunne måten", da dette tar for lang tid. Jeg gråter meg ofte i søvn på grunn av kroppen min, og at jeg føler meg feit. Plages egentlig over at jeg er normalvektig, fordi jeg føler meg så overflødig og mannlig. Hva kan jeg gjøre?

Innsendt av jente 17 år

Svar:

Hei!

Du forteller at flere venninner sliter med spiseforstyrrelse, og at du selv sliter med mange negative tanker om egen kropp. Du er også blitt overopptatt av maten på en negativ måte. I en liten setning forteller du at det høres ekstremt ut at så mange av dere sliter med mat/kropp, og begrunner det med at det er forventninger i omgangskretsen som gjør det slik. Jeg vet ikke om du selv har prøvd å sette spørsmålstegn ved å ha slike forventninger, -godta dem, og attpåtil forsøke leve opp til dem? Når forventninger er med på å gjøre mennesker syke i din omgangskrets, er det vel grunn til å stille spørsmåltegn ved forventningene og "kravene"? Og ta ett oppgjør med slike forventninger?

Du beskriver deg selv i utgangspunktet som normalvektig, at du har en sunn og sterk kropp. Du burde egentlig ikke vært opptatt av å bli tynnere.
Men i stedet for å utfordre forventinger du føler ligger der, så presser du seg selv til å la være spise, trene mye og til og med kaste opp?

Grensene mellom spiseproblemer og spiseforstyrrelser er ikke alltid så lett å se, men dersom vanskene dine fortsetter vil du være i risiko for forverring. Overopptattheten av mat og kropp vil øke, og du risikerer bli syk.
For å hjelpe deg selv videre må du forsøke ta ett oppgjør med de negative tankene du føler deg styrt av. Utfordre dine nedsettende tanker om egen kropp, og jobbe for å snu tankemønstre hvor du sier til deg selv at du ikke er bra nok som du er.
Hvis du ofte forteller deg selv at du ikke er bra nok, så vil selvtillit og selvfølelse bare bli dårligere og dårligere. Løsningen er ikke å slanke seg, hoppe over måltider og utelukkende fokusere på vekt eller kroppen. En slik løsning vil holde problemet ved like, holde de negative tankene igang.

Rådet er at du skal stoppe opp og tenke over hva du ønsker for deg selv fremover. Og se på hvilke muligheter du har for å snu de negative mønstrene du er kommet inn i.
Ser du at du trenger hjelp eller behandling for å komme videre, så bør du be om det. Det kan også hjelpe å snakke med andre (voksne) om dette, slik at du kan få støtte, f.eks foreldre, en lærer, eller helsesøster?

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake