Dette spørsmålet ble stilt 18.1.2010 og ble besvart 25.1.2010.

Spørsmål:

Jeg er en jente på 19 år, 156 cm høy og veier rundt 49 kg, det svinger veldig.

Jeg lider av ekstrem angst, den følger meg hvor enn jeg går, og jeg får det bare hele tiden for meg at jeg ikke får puste, at jeg er syk eller at hjertet skal stoppe. Bare sånn helt uten videre. Kjenner det presser i halsen, pulsen stiger, og jeg blir såklart veldig redd selvom jeg egentlig vet at det er angst. Men det er så skummelt der og da, at jeg alltid tviler. "Denne gangen er det ikke angst, denne gangen kommer jeg til å dø". Har slitt en del med panikkanfall også, men klarer som regel å kontrollere angsten slik at jeg ikke får panikk. Likevel er angsten der hele tiden, ofte hele dager. Lite pauser.

Men så.. Siden i fjor har jeg hatt et turbulent forhold til mat, om man kan kalle det det. Jeg var alvorlig deprimert, noe som førte til mindre mat, og nedgang. Har alltid vært besatt av å veie meg flere ganger daglig, med sterke ønsker om å bli tynnere, men har liksom aldri fått det til. Før da. Nedgangen ga meg en lykke jeg ikke hadde følt på lenge, og det ble mitt svar på glede ettersom depresjonen hadde blottet meg fullstendig fra alt slikt.

Det var en fryd i starten, og jeg var lykkelig som aldri før, fordi jeg gikk ned i vekt, og fordi folk kommenterte mitt vekttap. Dette ble liksom min måte ut av depresjonen.

Men nå, et helt år etterpå, er jeg fremdeles på samme vekt. Jeg gikk ned fra 58 til 50 fra januar til mars i fjor, og har lugget "stabilt" der siden. Vært nede i både 47 og oppe i 51 mange ganger, men vekten har i snitt vært på 49 siden.

Jeg tenker konstant på mat, hva jeg veier, og alt som det innebærer med spising og slikt. Hele dagen er ødelagt om jeg veier mer i morgen om jeg gjorde i dag, og dagen er bra om jeg har gått ned. Bare 100 gram utgjør en enorm forskjell, både på godt og vondt, opp eller ned.

Siden november har jeg begynt å kaste opp. Det hele startet med at jeg fikk panikk etter et måltid jeg følte jeg hadde forsynt meg for mye av. Panikken slapp aldri taket, og selv etter de minste måltider følte jeg at jeg måtte kaste opp. Tidligere hadde jeg også denne følelsen, men da løp jeg. Trente som en gal selvom jeg ikke orket. Men nå orker jeg bare ikke, mørketiden har tatt knekken på meg, og jeg fryser jo konstant, så det å ut i kulden frister særs lite.

Men.. nå har det kommet til det punktet hvor jeg har lyst til å kaste opp, selvom jeg ikke har spist. Aner ikke hvorfor, jeg hater egentlig å kaste opp, fordi angsten kommer sterkt inn i bildet før og under seansene. Blir jo svimmel av å kaste opp, og pulsen går til helvete, og jeg blir alltid like redd for at jeg har fucket opp hjerterytmen eller at jeg har ødelagt noe i kroppen som gjør at jeg aldri kommer til å komme meg. Men jeg klarer ikke la være å kaste opp, selvom jeg er redd. Lover meg selv hver gang at denne gangen er den siste. Herregud, så mye jeg har løyet til meg selv.

Det er aldri slik at jeg med vilje virkelig overspiser. I stad for eksempel hadde jeg bare lyst til å kaste opp, så jeg spiste en skive med ost og skinke. Så det er liksom ikke sånn at jeg handler inn mat for hundrevis av kroner, og planlegger en hel seanse og sånn der ting.

Ellers prøver jeg å spise så lite som mulig, det er jo alltid det jeg prøver på. Noen dager klarer jeg, men de dagene sulten tar kontroll, ender jeg opp over doen.

Jeg trenger bare å få stilnet angsten min i forhold til dette, for jeg tror ikke jeg kommer til å slutte å kaste opp uansett, det virker ikke som om det er kommet for å gi seg det her, selvom jeg egentlig håper det. Vil bare spise lite, og ikke kaste opp, og mest av alt selvfølgelig mer ned i vekt, men.. jeg er et svakt menneske, så det er vanskelig såklart.

Så jeg lurer på worst case scenario, hva kan skje mens jeg kaster opp og/eller etter? Jeg har ikke drevet med det lenge, men det blir fort opptil 10-20 ganger i måneden, blir egentlig verre for vær måned føler jeg. Har kun vært siden november at det har vært vær uke. Så om du kan fortelle meg litt om skadevirkninger osv? Jeg kan ikke dø etter en runde med oppkast?

Og.. hva er det egentlig som feiler meg? Jeg personelig føler meg bare som en mislykket jojo-slanker, som ikke har kontroll på noen ting, og som er svak og et matvrak, men noe sier meg at folk flest ikke konstant går rundt å tenker på at de må bli tynnere? Jeg vet ikke.. Årh, det er så frustrerende å ikke vite. Jeg føler meg bare.. svak. Jeg pleide å tenke at jeg kan stoppe når jeg vil, jeg tør bare ikke prøve. Men jeg kan ikke se for meg å spise alt det som er forventet av et menneske. Jeg vil ikke opp i vekt, liksom. Jeg er så frustrert, og redd og hele livet mitt handler bare om angst og mat, jeg sitter alene inne hele tiden, og orker ikke gå noen sted, eller vil ikke, vet ikke. Jeg er bare lat og jævlig.

PS: begynte hos psykolog i fjor, går hos ham enda, men.. vi prater bare, og føler aldri vi kommer noen vei. Og ja, føler aldri han forstår meg. Han er liksom en kjekk ung mann på 28 år, og jeg er ei jente på snart 20, og ja.. litt ubehagelig bare. Men har ikke samvittighet til å bytte heller, siden han er nyutdannet og snill og alt det. Men ja.. derfor spør jeg dere.

Unnskyld, dette ble mye å lese. Vit det at dere har hjulpet meg sykt mye, og at det er utrolig godt at denne siden eksisterer.

Svar:

Hei!

Ut fra det du beskriver så har du symptomer på angstlidelse og en alvorlig spiseforstyrrelse. Skal du ha effekt av behandlingen du går i, så må du fortelle åpent om både angsten du sliter med og den alvorlige spiseforstyrrelsen som har utviklet seg. Det hjelper ikke ha en koselig psykolog, hvis du ikke har nytte av behandlingen. Men her tror jeg du må gjøre en vurdering av hva du ønsker å få ut av tiden i behandling. Det er klart det er vanskelig å skulle være oppriktig, fortelle åpent om hvordan spiseforstyrrelsen dominerer hverdagen. Oppkastingen har økt og utgjør i dag en alvorlig helserisiko for deg. Du må ta alvoret inn over deg og be om hjelp til å håndtere dette.

Hvis du føler at det er noe forstyrrende i relasjonen mellom deg og terapeuten din, så kan du gjerne forsøke sette ord på det. Husk at det er psykologen som er der for din del, han er der for å hjelpe deg. Han skal takle at han er ung og nyutdannet, det er hans utfordring, -ikke din. Det er ikke du som skal ta ansvaret for det.
Kanskje føler du lett ansvar for andre rundt deg? Og kanskje er du vant til at det er du som tar hensyn til andre? Men i terapi er det du og dine behov som skal stå i fokus; det kan være en øvelse for deg å våge ta plass i terapien, en utfordring å øve på at det er deg selv du skal ta hensyn til?

Rådet til deg er at du skal våge ta opp forverringen som har vært med tanke på spiseforstyrrelsen, med psykologen du går i behandling hos. I tillegg er det klokt å be legen din om mer regelmessig oppfølging, ut fra at helserisikoen spiseforstyrrelsen medfører. Her kan du gjerne gå til legen 1-2 ganger i måneden. Igjen er åpenhet viktig, legen må vite om hvor hyppig oppkastingen er for å forstå f.eks hvilke blodprøver som bør tas.

Hyppig oppkast forstyrrer ikke bare næringsopptaket i tarmen, det forstyrrer også syre-base balansen. I verste fall kan hyppig oppkast gi hjerterytmeforstyrrelser. Noe du ofte er redd for. Det er en fare for at angsten forsterkes under disse omstendighetene. Denne vonde sirkelen trenger du hjelp til å bryte.

Du sier at du føler at hele livet dreier seg om angst og mat, og at du føler deg mer isolert og alene. Ta situasjonen din på alvor og vær åpen om alle sider, og fortell om dine tanker omkring dette. Slik at du får tilpasset og nødvendig hjelp.
Føler du likevel at terapien ikke fører frem, så skal du be om skifte av behandler.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake