Dette spørsmålet ble stilt 19.1.2010 og ble besvart 26.1.2010.

Spørsmål:

Hei.
jeg har egentlig ganske mye på hjertet, og en del som plager meg om dagen.
vi har akkurat flytta fra mitt barndomshjem og jeg har ikke klart og takle på en bra måte.
jeg har lenge slitt med spiseforstyrrelser, og dette har gjort at det har kommet opp igjen.
jeg prøver å snakke med vennene mine om det, men ingen gir uttrykk for og bry seg.
jeg skal ikke legge sjul på at jeg har hatt noen mørke tanker, men prøver og holde meg fast til de gode.

jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. jeg klarer ikke å tenke i det heletatt, og føler at jeg synker lenger og lenger ned.

har du noen gode råd til meg?

Innsendt av jente 17 år

Svar:

Hei!

Overganger som det å flytte kan være utfordrende og man må kanskje bruke noe tid på å få lov til å omstille seg, og ha sine reaksjoner og tanker omkring dette. Det kan være man har mange tanker og følelser knyttet til flyttingen; det kan være vemodig, man kan bli lei seg, ha mange minner, m.v.
Og flyttingen/omstillingen kan kreve at man orienterer seg fremover, at man står overfor nye utfordringer, nye mennesker, eventuelt skifte av skole, m.v.
I en slik prosess må man gi seg tid, ikke forvente av seg selv at alt skal føles lett/greit.

For din del blir det spesielt viktig å forsøke sette ord på hvilke utfordringer, tanker og følelser flytttingen bringer frem, forsøke snakke om det, bruke ordene. Da er det klokt å ha flere å snakke med, eventuelt skrive ned tankene man gjør seg for sin egen del. Venner kan være fint å snakke med, samtidig har ikke alltid venner forutsetninger til å se alle sider ved det du selv står i. Derfor er det gjerne bra å få satt ord på flere sider av saken til andre (voksne), som foreldre, eller andre du føler du kan snakke med (lærere, helsesøster, andre slektninger?).

Går du i behandling så er utfordringene flyttingen gir deg klart et tema som du kan og bør snakke om til behandleren du går hos. Går du ikke i behandling, så kan du vurdere å be om henvising? Da med tanke på spiseforstyrrelsen du lider av, ikke flyttingen i seg selv.
Ved spiseforstyrrelser uttrykkes og undertrykkes mange av følelsene ved hjelp av maten, eller det å unngå mat. Noen spiser mer, kaster opp mer, trener mer, andre spiser mindre, sulter seg, eller man kan se en blanding og oppblomstring av flere symptomer.
Utfordringen er å bruke andre måter enn maten eller spiseforstyrrelsen for å uttrykke tankene og følelsene. Unngå at tanker og følelser går ut over selvfølelsen eller skaper forverring av symptomene. I denne prosessen må man ta et skritt om gangen, forsøke seg frem, men hele tiden utfordre seg selv til å bruke ordene for å uttrykke seg.

Ingen tanker eller følelser er "gale" eller "feil", de kan være ubehagelige, smertefulle, vanskelige, men skal ikke alltid unngås likevel.
Flytting er en omstilling som kan bringe frem vemodige tanker og følelser, man kan føle savn, bli lei seg. Men minner og tanker kan også frembringe positive følelser og tanker, minner om glade øyeblikk.
Flytting kan bety at man står overfor nye utfordringer, som gjør at man føler seg mer usikker. Usikkerheten kan føles vanskelig, og krever at man må være tålmodig og forståelsesfull med seg selv en tid. Forsøke hjelpe seg selv til å takle og tåle omstillingen.

Ved spiseforstyrrelser har man en spesiell utfordring med å klare takle og tåle følelser og tanker, å jobbe for å uttrykke seg med ordene, og ikke la følelser og tanker uttrykkes ved hjelp av maten eller unngåelse av mat.
Det er fint at du forsøker snakke med venner, selv om du føler at de ikke helt forstår deg. Rådet er at du skal forsøke snakke om flyttingen, hva flyttingen innebærer for deg, hva slags tanker du får omkring dette. Det kan være klokt å snakke med flere, andre voksne, som foreldre, en lærer eller andre du har tillit til.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake