Dette spørsmålet ble stilt 21.1.2010 og ble besvart 27.1.2010.

Spørsmål:

Helt siden jeg var ca 7 år har jeg vært helt besatt av tanker på kropp og mat. Jeg husker at jeg allerede i de første gymtimene satt i garderoben og studerte de i klassen min sine kropper, og så sammenliknet jeg dem med min kropp. Jeg var alltid glad når noen var tykkere enn meg, jeg hatet min kropp og følte at den bestod av bare fett og valker. Jeg nektet å gå med shorts eller singlet, jeg gikk alltid i posete, dekkende klær. Svømmetimene skulket jeg fordi jeg ikke ville gå i badedrakt. Egentlig var jeg aldri tykk. Ikke supertynn heller, men helt grei. Likevel sultet jeg meg selv i lange perioder, og de gangene jeg gikk ned noen kilo ble jeg superglad, og jeg ble så deprimert når jeg hørte om noen som veide mindre enn meg. Men så var det en gang for eksempel mormor sa til meg at jeg hadde begynt å få så stor rompe, og en gang tante spurte meg hvor mye jeg veide og jeg sa 40 og hun sa at det trodde hun aldri i verden på (det var løgn - jeg var 42...) Men jeg fikk bulimi da jeg var 15, og etter fire år sviktet hjertet og jeg døde foran øynene på mamma men de greide å gjennopplive meg så vidt og jeg måtte lære å gå på nytt og ble litt hjerneskadet og har konsentrasjonsvansker nå. Men det var hardt for meg. Jeg sluttet helt å bevege meg. Lå bare i ro og spiste usunn mat, gjerne en kilo sjokolade per dag og masse usunt i tillegg. Jeg gikk opp mange, mange kilo, og en dag spurte svigerinna mi meg om jeg var gravid, og jeg sa nei, og da sa hun jo, for hun mente at det var tydelig. Og mormor sa det samme da jeg kom hjem til henne samme dag, og da var jeg helt fortvilet. Jeg begynte å kaste opp igjen, og ser for meg hele tiden de tingene når noen har kommentern noe på kroppen min og sånn. Tenker på det hele tiden. Jeg hater å se i speilet, og nå veier jeg 59 kilo og det betyr at jeg har gått ned mange kilo, men jeg vil ned mange til. Det er ingen som vet om det. Ingen vet at jeg har hatt spiseforstyrrelser egentlig siden jeg var 7 år og begynte å sulte meg, og jeg sa aldir noe om at jeg er misfornøyd med kroppen. LAter alltid som jeg er glad go sier hele tiden hvor mye jeg spiser. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, ofr jeg vet at det er dumt å kaste opp, men hele tiden tenker jeg på de tingene de har sagt om kroppen min. Hadde jeg vært frisk hadde det ikke vært så bekymringsfullt å kaste opp en gang i uka, men hjertet har sviktet før... Jeg lurer på hvordan noen greier å få en perfekt kropp uten å styre med slike ting? Jeg trener jo masse, og nå spiser jeg ok, men har spiseorgier i blandt. Nva skal jeg gjøre?

Svar:

Hei!

Du nevner ingenting om du går i behandling, men rådet er at du bør ha behandling ut fra spiseforstyrrelsen du lider av. Om du tidligere har vært i behandling og har avsluttet, bør du overveie å ta ny kontakt med lege og få ny henvising til videre oppfølging.

Familien din har trolig ikke forstått hva spiseforstyrrelser dreier seg om og kommer med kommentarer om kroppen din som rammer deg på en måte som de ikke er klar over? Det vil være en ekstra belastning for deg, og jeg vet ikke om du kan klare si ifra om at de ikke må komme med kommentarer som angår kroppen din?
Du bruker mye energi på å "holde masken", ikke vise deg sårbar for dem, later som du er glad og forteller hele tiden hvor mye du spiser. Det er veldig tungt å skulle forestille seg til sine nærmeste, og kanskje kan du tenke over å være mer åpen til dem om hvordan du har det.

Å bli frisk handler om mange ting, og en av de tingene som vil kunne hjelpe deg er å bruke ordene, si ifra hva du tenker, føler og opplever ved hjelp av ordene. Følelser blir vanskelige å få tak i når de "spises opp" (i en overspising) eller "kastes opp". I terapi kan du få hjelp til å få mer tak i følelser og tanker, få hjelp til å uttrykke dem på andre og mer hensiktsmessige måter. Å bli frisk kan kanskje sammenliknes med en utviklingsprosess, lære seg selv å kjenne, lære seg å kjenne igjen følelser og tanker, lære seg å tåle, påvirke og uttrykke dem i relasjon til andre.
Samtidig handler det å bli frisk om å kunne få tilbake opplevelsen av å ha god nok kontroll over matinntaket, slippe kaste opp, slippe overtrene, og gradvis få et bedre forhold til seg selv og kroppen sin. Denne prosessen tar tid, og det er viktig å gi seg selv tid. Sammen med en terapeut kan denne prosessen føles noe mer målrettet og underveis kan man få nødvendig støtte.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake