Dette spørsmålet ble stilt 2.2.2010 og ble besvart 8.2.2010.

Spørsmål:

Hei , eg er ei jente som sliter veldig fortiden med vekt og mat. Eg klarar ikkje leve eit skikkli liv lenger einaste eg tenker på er kva skal eg ete og kva skal eg ikkje ete, når skal eg trene osv. No i det siste har eg berre gått å trøste ete heile tida, einaste eg tenker på er matmatmat, etter eg har ete blir eg sittende å deppe resten av dagen, eg klaar ikkje bevege meg sitter inne på romme å gråter. Får heller ikkje sove om natta einaste eg kan tenke på er at imåra skal eg ikkje ete, so kommer dagen å eg klarar ikkje motså maten.
Eg har altid sanne perioder i åre der eg spiser å spiser so går de over i gjen og eg kan faste i fleire månadar å då kan eg gå ned mange kg. Eg er 167 kg og varierer fra 48 kg - 53/54 kg. Når eg kommer over 50 talet får eg heilt panikk, og min største angst er vekta.
Eg ana ikkje ka eg skal gjer lenger, eg klarar ikkje vere sosial lenger, og er ikkje alti eg klarar å gå på skulen fordi eg er so deppa, og når eg er på skulen må eg av og til gå ut av timane fordi eg blir gal av alle tankane som svirrar rundt i hode som berre er mat, vekt,trim oppatt og oppatt.
Eg veit rett og slett ikkej korleis eg kan leve med dette lenger, eg klarar ikkje skulen eller noko lenger.


Innsendt av jente 18 år

Svar:

Kjære deg.
Det virker som at dette er noe du har strevet med alene over lang tid. Kanskje er det nå på tide at du deler dette stresset og bekymringene med noe andre som du stoler på?

Du har stabilisert deg på en vekt som er for lav for deg og som gir deg mange utfordringer når det blir en så viktig målestokk. Nå kjenner du at dette påvirker din trivsel både når det gjelder skolegang, følelsesmessig og tankemessig. Du gir gode beskrivelser av hvordan spisemønsteret ditt har vært over år og du er også tydelig på at du ikke orker å ha det slik som du har det. Det er et godt utgangspunkt for å be om hjelp til en endring. Det er god hjelp å få og dette kan du klare å endre på.

Jeg synes du skal starte med å snakke med helsesøster på skolen. Hvis du ikke vet hvordan du skal gjøre dette, så be om hjelp fra en lærer eller en annen du stoler på. Dette trenger du ikke å takle helt alene. Det du beskriver handler mest sannsynlig om en spiseforstyrrelse. Det er strevsomt å ha det slik, men det kommer ikke til være slik for bestandig. Du vet at du ikke vil ha det slik som du har det nå og det er en god måte å utforske hvordan dette kan endres.

Jeg håper disse rådene og tankene kan være til hjelp for deg.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake