Dette spørsmålet ble stilt 22.1.2010 og ble besvart 28.1.2010.

Spørsmål:

God dag Klara!
Jeg hadde anoreksi for noen år siden- var innlagt med BMI på 14. Psykologen min har spurt meg om jeg noen gang var redd for å dø- var det i det hele tatt en risiko?? Hun spurte også om noen snakket med meg om døden... burde de ha gjort det??

Vel, det var egentlig ikke det jeg skulle spørre om.. Jeg har ihvertfall kommet meg litt videre i livet, og nå veier jeg 56 kg fordelt på 176 cm. Jeg spiser knekkebrød til frokost og lunsj, og til middag har jeg som oftest fisk eller kylling. Jeg spiser masse grønnsaker og frukt. Noe nøtter hvis samvittigheten tillater det.
Men matlysten min er veldig følsom!! Hvis jeg lukter noe ekkelt eller tenker på noe vondt klarer jeg ikke å få ned en eneste matbit!! Det samme skjer dersom jeg får beskjed om noe som gjør meg irritert, redd etc. Da klarer jeg ikke å spise... jeg lurer på om det er fordi psyken min ikke klarer å spise når jeg har fått en tilleggsbelastning å ta stilling til. Er dette logisk syns du? Det har vært sånn i lang tid.
Når jeg får venner på besøk og de har med frukt/nøtter/sjokolade som vi skal spise føler jeg at jeg MÅ spise for å tilfredsstille dem, og siden de har tatt med snop liksom. Jeg straffer meg selv med trening dagen etterpå, noe som er lite konstruktivt hvis jeg i stedet burde ha gjort lekser... Jeg liker å tenke at jeg er frisk, men jeg får så mange dumme og "syke" anoreksitanker til stadighet. hva kan jeg jobbe med sammen med psykologen min?

hilsen jente på 26

Svar:

Hei!

Først og fremst spør du om hva du kan jobbe med sammen med psykologen din i terapien, og da er svaret at du må ta dette viktige temaet opp med nettopp psykologen du går i behandling hos. Da vil dere to få en dialog omkring temaet; hva du er klar for å jobbe med, du får si selv hva du opplver som meningsfulle tema og ikke, og han/hun får høre hva du tenker og mener. Dette er en kjempeviktig prosess som dere to må ta sammen.

De rådene jeg kan gi kan bli for svevede og uklare, ut fra at jeg ikke kjenner deg, vet hva du har bruk for akkurat nå, jeg vet ikke hva dere har jobbet med før (og hvordan du opplevde dette). Rådene herfra kan derfor bli "skivebom", eller bare bli forstyrrende i forhold til behandlingen du er i. Direkte tale er gull, derfor oppfordres du til å stille spørsmålet til din psykolog!

Så en kommentar til det du skriver; Du beskriver hvordan mat/spising og følelser kan henge sammen. Du beskriver hvordan følelser inni deg påvirker matinntaket; du synes det blir vanskelig å spise dersom du følelsesmessig blir opprørt (irritert, sint, skuffet, tenker på noe vondt, osv). Trolig kan du oppleve tap av matlyst visst du blir veldig glad også? eller forelsket?
Sammenhengen mellom matlyst og følelser er velkjent, men ved spiseforstyrrelser ser man det gjerne i enda større målestokk enn normalt. Det som er en kjempestor styrke hos deg er at du SER hvordan følelser og tanker kan påvirke matlyst og matinntaket negativt. Denne kunnskapen, innsikten og forståelsen av deg selv må du BRUKE til å hjelpe deg selv.
Det er ingen som helst tvil om at du MÅ spise, du trenger maten, selv om du blir følelsesmessig opprørt. Derfor må du jobbe for å finne strategier for å møte eller håndtere følelsene UTEN at det går ut over måltidene.
Du er kommet et langt stykke på veien til å bli friskere. Stå på!

Jeg ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake